Happy thoughts... =) (niks! en annen gang!)

Jeg ligger her i sengen klokken 2 på natten og leser litt og tenker litt. Jeg leste i boken jeg fikk av Mamma, som handler om de forskjellige språkene vi mennesker har for å vise og motta kjærlighet på. Fortsatt en interessant bok:) Dagens ahá/rullegardin/lyspære eller eventuelt eureka(!) er at alle mennesker har forskjellige kjærlighetsspråk. (Noe som egentlig har vært gjennomgående hele boken, og ellers ganske innlysende). Dvs at du vil kanskje ha behov for gaver eller kanskje fysisk kontakt for å føle deg elsket, og kjærlighetsspråk som f.eks tjenester og anerkjennelse er ubetydelig for deg. For noen kan kanskje overdreven anerkjennelse (du e sykt flink å spille gitar! Så kul du var på håret i dag! osv...) være irriterende og oppfattes som mas eller smisking. Utfordringen til oss mennesker er jo då, at når en person ønsker å vise at han/hun bryr seg om deg, og den personens kjærlighetsspråk er et helt annet enn ditt, å være moden nok til å forstå, og sette pris på at det faktisk er en godt ment gjerning, selv om det kanskje ikke er noe vi i utgangspunktet setter pris på. E du me ellar?

Her kommer jo også kommunikasjonens viktighet inn i bildet. Et ektepar er helt avhengig av å lære hverandre å forstå hva den andre setter pris på, for det er definitivt ikke sikkert at din måte å vise det på er den måten partneren setter mest pris på.

Hørte en tidig historie om et gammelt ektepar som feiret gullbryllup eller noe sånt, og herremannen skulle holde tale. Da fortalte han hvor mye han elsket konen sin. Så høyt elsket han henne at han, hver eneste morgen da de spiste frokost sammen, delte rundstykket i to og gav henne alltid den øverste delen av rundstykket. Det var den siden han likte aller best, og han ville at hun skulle ha den. Tingen var jo den at hun hadde irritert  seg litt over dette, for hun likte jo selvfølgelig den andre siden best. Men hun ville ikke si det, for hun unnet jo også han den beste delen av rundstykket. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om en av dem hadde spurt hvilken side den andre likte best? hehe.

UANSETT!

Det jeg EGENTLIG skulle skrive i denne posten ble glemt! Jo! Der kom det tilbake som en struts som klekker egget til en uvennstruts og spiser eggeplommen, for egget var jo ubefruktet, så det var ikke så farlig allikevel. Men det var jo ikke så snilt av strutsen uansett. Strutser er raske...

Idéen om å blogge var at jeg skulle skrive en liste over ting som jeg hadde å sette pris på her i livet. Av og til er det lett å grave seg ned med alt som er kjipt, og alt man ikke forstår, klarer eller gjør feil. Da må det jo være en fin idé å kunne hente frem litt happythoughts for å muntre seg selv opp litt:)

Men det får bli en annen gang, for nå er det lalletid! wawawiwi!

Levende Ord...

Ligger her i sengen og mimrer litt. Det begynte med at jeg snublet inn på Jan David sin gamle blogg, der jeg leste siste innlegg og de 24 kommentarene der. Innlegget er fra 14. mars 2007, og han tar en liten tanketømming etter alt som skjedde på levende ord i de tider.

Etter at jeg sluttet å gå på levende ord, så har mye forandret seg. Ikke alle vet dette, men i løpet av den tiden har jeg mistet troen på en Gud. Det er tøft, for jeg har fortsatt håpet om en Gud. Og det er også ekstra tøft å måtte ta et slikt valg alene, i og med at de jeg bor med, og alle mine næreste venner fra den tiden, fortsatt står fast ved sin tro.

Etter alt som har skjedd har jeg sett at det går an å tro nok på hva som helst, så mye at man er villig til å dø for det, om troen får de rette (evt. feile, om troen er feil) grobunnen. Ta mange av de andre religionene ute i verden, Hitlers lureri, partene i midtøsten, evt alle de forskjellige parter i de fleste kriger. Man er så overbevist om at man har rett, at man er villig til å gå i graven for det. Og det har skremt meg. Skremt meg til å bli voldsomt kynisk i hva jeg tror på. For uansett hvor overbevist jeg kan bli av en ting, så finnes det mennesker som har sikkert vært enda mer overbevist, og tatt feil! Jeg må være ufattelig vis for å kunne ta et riktig standpunkt! For hvordan i svarte kan jeg ta et helhjertet standpunkt om en sak, uten å ha både all kunnskap og all visdom som kreves for å ta et riktig standpunkt? Spørsmålet jeg stiller meg er jo naturlig nok om jeg kanskje er for kynisk? Noen som kan hjelpe meg der?

For jeg innser at det er feigt å unngå å ta standpunkter i frykt for å ta feil. Det er selvfølgelig noen standpunkter jeg kan ta, som f.eks at kjærlighet til andre mennesker er en bra ting.

Det jeg kan si er at jeg mitt største ønske til bursdagsgave, julegave, påskeegginnhold(?), er å finne tilbake til troen på Gud, og helst Bibelens Gud. Det finnes en naturlig eksistensiell søken etter hvor vi kommer fra og hvor vi skal etter døden i de fleste av oss, tror jeg. Og naturlig nok håper jeg det beste alternativet er sant, nemlig et godt liv etter døden med kjente og kjære. Men at det er det beste alternativet, gjør det ikke til det mest realistiske.

Nå skal jeg spore litt tilbake på levende ord-tiden. Det er jo faktisk det jeg lovet dere med overskriften. Da jeg leste på JD sin blogg, merket jeg enkelte ting jeg savner ved den tiden. For det var mye BRA ting som foregikk der, uavhengig av livssyn. Nå kan jeg bare snakke om LOUD-miljøet i grunn, siden det var der jeg var mest.

Det var en utrolig vilje blant veldig mange til å hjelpe, bry seg, være til stede for andre, egentlig generell utøving av betingelsesløs kjærlighet til andre mennesker. Uavhengig av livssyn, så er det et utrolig bra utgangspunkt. Jeg tror at til tider kan dette ha blitt vanskelig å se for enkelte som gjerne ikke var kristen, og bare på besøk, fordi det kan ha blitt overskygget av de "religiøse" rammene som var rundt. Enkelte kan kanskje ha følt kristendommen tredd over seg. Men dette har mest med strukturen på LOUD-kveldene å gjøre. Å stå utenfor og ta en røyk når man ikke ønsket å delta i lovsangen, kunne gjerne medføre fordømmelse. "oi. Han vil heller ta en sigg enn å prise Gud". Jeg har lekt litt med tanken om at Loud kunne vært et bedre sted for mange om det ble mer mer en ungdomsklubb, der det sosiale sto i fokus. Masse aktiviteter, med stor takhøyde for alle. I tillegg til muligheten for en samtale/forbønn på et siderom. "Men hva med oss som ønsker å komme på loud og få åndelig input?". Hva med å utvide tilbudet? I tillegg til aktivitetene, ha mulighet til åndelig føde. Det kan jo gjøres enkelt ved at man bare har kafè og spillrom åpent for dem som vil under møtet, eller å si at "klokken 10 samles de som vil i møtesalen og kjører litt lovsang, og deler litt teologiske tanker". Og gjerne kjøre litt bibelgrupper for de som ønsker det andre kvelder.

Dette ble ikke helt det jeg hadde tenkt å si om Levende Ord. Jeg ville bare si at jeg savner samholdet på Loud. Jeg savner å ha en fast møteplass med alle de gode vennene mine. Jeg savner det gode på Loud.

Gla i alle sammen!

Kjærlighet vs rettferdighet?

Tenkte litt eg...

Er det ikke en liten motsetning mellom kjærlighet i visse former og rettferdighet? Altså. Kan det være riktig kjærlighet i å la seg undertrykke? Selvfølgelig ikke alltid. F.eks. En far er nødt til å være konsekvent og rettferdig overfor de rammer han setter for sin sønn. Om han hele tiden setter grenser for sønnen sin, men lar ham slippe unna hver gang grenser brytes, så mister sønnen respekt både for faren og grenser som blir satt.

Men. Finnes det ikke situasjoner hvor man kan gjøre en kjærlighetshandling som egentlig kan kalles urettferdig?

Jeg prøver å begi meg ut på tynn is ved å bruke midtøstenkonflikten som eksempel. Jeg vet egentlig for lite om dette, men følg tanken min.

Regjeringen i Israel har et ansvar overfor sitt folk om å ta vare på dem, og sørge for at ikke urett blir gjort mot dem. Den er grei. Nå vil jeg ikke tråkke noen palestinervenner på tærne, men la oss si at Israel har rett på det landområdet som ble gitt dem. Hva om, og dette krever ekstremt mye mot og uselviskhet, Israel som et folkeslag, ble enstemmig enig om å gi fra seg alt det området som Palestinerne krever, og rett og slett gjorde seg selv til et folkeslag som ikke har et land å bo i lenger. Ikke i frykt for Palestinerne, men i kjærlighet. Sånn at Palestinerne hadde fått det landet de så ivrig hungrer etter, og kanskje kunne blitt lykkelig. Kind of "beeing the greater man" og trukket seg ut av konflikten. Syk tanke. Men igjen. Jeg har ALTFOR lite kunnskap om Midtøsten-konflikten til å si at dette skal være et alternativ. Jeg vil ikke at dette innlegget skal handle om midtøsten i det hele tatt, men om det å frasi seg det man selv har rett på, i kjærlighet.

Ser dere poenget mitt?

Jeg synes det er en krevende tanke, og dette er heller en hypotese enn en ting jeg bestemt meg for å tro på. Egentlig så tror jeg motsatt. For jeg tror man også skal elske seg selv. Det kan umulig være kjærlighet i å la noen kue deg. Det er dårlig gjort både mot deg selv og mot den som får styre deg.For man kan like godt si at vist Israel gjorde en slik ting, så ville det være å gi Palestinerne "dårlig oppdragelse" fordi de hadde fått noe de ikke hadde rett på, ved å presse seg til det (igjen, vil ikke tråkke på noen tær. Kanskje de egentlig har rett på landet, men dette er et hypotetisk eksempel). Da kan man vel kanskje snu det igjen å si at på en rar måte, så beskytter Israel landet sitt alt de kan, i kjærlighet, for at ikke Palestinerne skal få belønning for negativ oppførsel. På en måte som far-sønn eksemplet i sted.

En vanskelig sak. Hva mener dere? Går kjærlighet og rettferdighet alltid hånd i hånd?

Hei du!

God jul og godt nyttår folkens!
Håper alle hadde en fin tid med familie og venner. Når santen skal sies, så hadde ikke jeg en optimal juletid. Ihvertfall ikke en sånn koslig, tradisjonell en.

Jeg var nemlig sånn ca på den grønne prikken på bildet under, mer nøyaktig, på Oseberg C.
På denne platformlignende saken oppholdt jeg meg fra 18-30 desember, og gikk dermed glipp av alt som hadde med jul å gjøre. Pynting av juletre (eventuelt å se på at de andre pynter juletreet), den alltid hellige Julesokken på julemorgen, tre nøtter til askepott, den koslige familiemiddagen, gaveåpningen, den tradisjonelle "filmtittingistuengodtinnpakketidynerogsoveposer
helttilvisovnermidtifilmen"-natten med søster, kusiner, fetter og Mersad=). Alt dette ble byttet ut med jobbing fra 7 til 7 og en julaften med litt småpyntede karer som jeg hadde kjent i ca 6 dager. Det kan gjerne sies å være litt stusselig. Det var det. Men. Jeg har ingen rett til å klage. Jeg valgte det selv. Og jeg koste meg stort sett hele oppholdet. For de som lurte=)

Jeg fikk en bok av mamsen som jeg så vidt har begynt å lese på. Den heter så mye som "kjærlighetens 5 språk", og ser ut noenlunde slik-------------->
Boken handler så langt (ca 3 kapittel-ish) i bunn og grunn om at forfatteren, en ekteskapsrådgiver og seminarholder, mener at det finnes fem grunnleggende kjærlighetsspråk. Og om folk flest hadde denne kunnskapen, så kunne veldig mange ekteskap vært reddet. Så må jo jeg finne ut hvordan dette skal tolkes. Altså at mamma gir meg, single Tommy, noe som egentlig ser ut til å være en bok for mennesker med småshaky ekteskap.
Ja. Vi får se. Jeg må jo innrømme at jeg synes det er interessant det som har stått så langt. Kanskje jeg klarer å skaffe meg litt preventive kunnskaper, sånn at den dagen jeg skal giftes bort, eller kanskje vi først skal si, få meg dame, så har jeg et lite grunnlag for å ikke screw it up.

Og så til slutt har jeg en gledelig nyhet til de av dere som liker rap, men er dritt lei av å høre dritflinke rappere mase i det uendelige om hvor mye penger de har, hvor mange fine damer de har tilgang til og at de generelt bare er bedre enn alle. Ca like flink som Gud omtrent. For jeg har nemlig snublet over en liten godbit på youtube. Jeg satt og utforsket litt musikk, og tenkte som så at det sikkert har blitt laget noen kule remixer fra det nye Kanye West albumet, i og med at det er ganske nyskapende. En av sangene jeg hørte var "Heartless", hvor en kar, som jeg tenkte var en type Ola Nordmann, evt Johnny American, som skrev litt tekster på hobby. hadde lagt inn et vers nr 2. Jeg synes det var ganske kult i grunn, så jeg sjekket ut siden hans. Der viste det seg at han var en signert kar som hadde gitt ut plate og greier. Shawn Elliot kaller han seg. Skikkelig gangster! hehe. (And he's white!) Jeg sjekket ut litt mer av han, bl.a på youtube, hvor han snakket litt om seg selv. Han viser seg å være en rimelig moralsk fornuftig kar også. Han virker i utgangspunktet ikke som om han er ute etter fame and money. Han og en artistkompis, Lamar Jones, er med i et "boys and girls"-prosjekt, hvor formålet er å hjelpe barn/ungdom som er i fare for å komme på kanten av samfunnet. De lærer dem bl.a opp musikalsk, og jeg så nylig at de skal gi ut en landsdekkende cd i USA der det er kidsene sin musikk som fyller cd'en, og alle inntektene går til videre drift i arbeidet. Tøft? Jeg synes det. Sjekk ut http://www.shawn-elliot.com/ om det fenget. Han har et album der som du kan enten høre fra siden, eller laste ned. Mine anbefalinger: Bittersweet (#1) og Pendulum (#14), og godbiten "no going back" (#17).
(PS: Dette er ikke noe hardcore gangstermusikk med harde beats i swagga like us-stil, og egentlig ganske poppet. Men jeg liker rapstilen hans, som faktisk til tider minner meg litt om jay z, spesielt på "Pendulum". Liker og at han produserer mye selv).

Fis out!