Ligger her i sengen og mimrer litt. Det begynte med at jeg snublet inn på Jan David sin gamle blogg, der jeg leste siste innlegg og de 24 kommentarene der. Innlegget er fra 14. mars 2007, og han tar en liten tanketømming etter alt som skjedde på levende ord i de tider.Etter at jeg sluttet å gå på levende ord, så har mye forandret seg. Ikke alle vet dette, men i løpet av den tiden har jeg mistet troen på en Gud. Det er tøft, for jeg har fortsatt håpet om en Gud. Og det er også ekstra tøft å måtte ta et slikt valg alene, i og med at de jeg bor med, og alle mine næreste venner fra den tiden, fortsatt står fast ved sin tro.
Etter alt som har skjedd har jeg sett at det går an å tro nok på hva som helst, så mye at man er villig til å dø for det, om troen får de rette (evt. feile, om troen er feil) grobunnen. Ta mange av de andre religionene ute i verden, Hitlers lureri, partene i midtøsten, evt alle de forskjellige parter i de fleste kriger. Man er så overbevist om at man har rett, at man er villig til å gå i graven for det. Og det har skremt meg. Skremt meg til å bli voldsomt kynisk i hva jeg tror på. For uansett hvor overbevist jeg kan bli av en ting, så finnes det mennesker som har sikkert vært enda mer overbevist, og tatt feil! Jeg må være ufattelig vis for å kunne ta et riktig standpunkt! For hvordan i svarte kan jeg ta et helhjertet standpunkt om en sak, uten å ha både all kunnskap og all visdom som kreves for å ta et riktig standpunkt? Spørsmålet jeg stiller meg er jo naturlig nok om jeg kanskje er for kynisk? Noen som kan hjelpe meg der?
For jeg innser at det er feigt å unngå å ta standpunkter i frykt for å ta feil. Det er selvfølgelig noen standpunkter jeg kan ta, som f.eks at kjærlighet til andre mennesker er en bra ting.
Det jeg kan si er at jeg mitt største ønske til bursdagsgave, julegave, påskeegginnhold(?), er å finne tilbake til troen på Gud, og helst Bibelens Gud. Det finnes en naturlig eksistensiell søken etter hvor vi kommer fra og hvor vi skal etter døden i de fleste av oss, tror jeg. Og naturlig nok håper jeg det beste alternativet er sant, nemlig et godt liv etter døden med kjente og kjære. Men at det er det beste alternativet, gjør det ikke til det mest realistiske.
Nå skal jeg spore litt tilbake på levende ord-tiden. Det er jo faktisk det jeg lovet dere med overskriften. Da jeg leste på JD sin blogg, merket jeg enkelte ting jeg savner ved den tiden. For det var mye BRA ting som foregikk der, uavhengig av livssyn. Nå kan jeg bare snakke om LOUD-miljøet i grunn, siden det var der jeg var mest.
Det var en utrolig vilje blant veldig mange til å hjelpe, bry seg, være til stede for andre, egentlig generell utøving av betingelsesløs kjærlighet til andre mennesker. Uavhengig av livssyn, så er det et utrolig bra utgangspunkt. Jeg tror at til tider kan dette ha blitt vanskelig å se for enkelte som gjerne ikke var kristen, og bare på besøk, fordi det kan ha blitt overskygget av de "religiøse" rammene som var rundt. Enkelte kan kanskje ha følt kristendommen tredd over seg. Men dette har mest med strukturen på LOUD-kveldene å gjøre. Å stå utenfor og ta en røyk når man ikke ønsket å delta i lovsangen, kunne gjerne medføre fordømmelse. "oi. Han vil heller ta en sigg enn å prise Gud". Jeg har lekt litt med tanken om at Loud kunne vært et bedre sted for mange om det ble mer mer en ungdomsklubb, der det sosiale sto i fokus. Masse aktiviteter, med stor takhøyde for alle. I tillegg til muligheten for en samtale/forbønn på et siderom. "Men hva med oss som ønsker å komme på loud og få åndelig input?". Hva med å utvide tilbudet? I tillegg til aktivitetene, ha mulighet til åndelig føde. Det kan jo gjøres enkelt ved at man bare har kafè og spillrom åpent for dem som vil under møtet, eller å si at "klokken 10 samles de som vil i møtesalen og kjører litt lovsang, og deler litt teologiske tanker". Og gjerne kjøre litt bibelgrupper for de som ønsker det andre kvelder.
Dette ble ikke helt det jeg hadde tenkt å si om Levende Ord. Jeg ville bare si at jeg savner samholdet på Loud. Jeg savner å ha en fast møteplass med alle de gode vennene mine. Jeg savner det gode på Loud.
Gla i alle sammen!
1 kommentar:
Jeg tror absolutt ikke at kjærlighet og rettferdighet har noe med hverandre å gjøre. Bibelen for eksempel, sier jo at man skal elske sin fiende. Hva slags rettferdighet er det?
Og tilgivelse, er det overhodet rettferdig?
Tilgivelse er jo en kjærlighetshandling. Når et ektepar tilgir mannen som drepte datteren deres, så er jo ikke det en rettferdig handling overfor datterens død, men en kjærlighetshandling overfor morderen.
Jeg personlig tror kjærlighet er større og viktigere enn rettferdighet. Det er fordi jeg tror på en Gud som jeg vet gir rettferdighet til dem som følger hans eneste bud: å elske ham, og mennesker som seg selv.
Når det gjelder midtøsten konflikten, fikk araberne 80 % av landområdene fra Tyrkia på midten av 1900 tallet (Jordan, Libanon osv), mens jødene kun fikk en liten del av det mest ufruktbare ørkenlandet.
Problemet er at araberne ikke tåler at jødene har sin egen stat. Konflikten handler slett ikke om å ta tilbake landområdet for araberne, det handler om ikke la jødene ha sitt eget land. Araberne har selv sagt at den eneste løsningen på konflikten er at Israel blir oppløst som en stat, slik at jødene igjen blir stående uten et eget land, et trygt sted å være.
Men her vil jo det å gå med på dette for jødene hverken være rettferdighet eller kjærlighet. For nå handler ikke kjærligheten om å elske seg selv, eller araberne, men om å elske barna sine. Å la barna ha et trygt sted, et eget land å vokse opp i. Og her går kjærlighet og rettferdighet hånd i hånd. Kjærligheten til barna om å gi dem et trygt sted å vokse opp, og rettferdigheten til barna om å ha et eget land å vokse opp i.
Legg inn en kommentar