Kjærlighet vs rettferdighet?

Tenkte litt eg...

Er det ikke en liten motsetning mellom kjærlighet i visse former og rettferdighet? Altså. Kan det være riktig kjærlighet i å la seg undertrykke? Selvfølgelig ikke alltid. F.eks. En far er nødt til å være konsekvent og rettferdig overfor de rammer han setter for sin sønn. Om han hele tiden setter grenser for sønnen sin, men lar ham slippe unna hver gang grenser brytes, så mister sønnen respekt både for faren og grenser som blir satt.

Men. Finnes det ikke situasjoner hvor man kan gjøre en kjærlighetshandling som egentlig kan kalles urettferdig?

Jeg prøver å begi meg ut på tynn is ved å bruke midtøstenkonflikten som eksempel. Jeg vet egentlig for lite om dette, men følg tanken min.

Regjeringen i Israel har et ansvar overfor sitt folk om å ta vare på dem, og sørge for at ikke urett blir gjort mot dem. Den er grei. Nå vil jeg ikke tråkke noen palestinervenner på tærne, men la oss si at Israel har rett på det landområdet som ble gitt dem. Hva om, og dette krever ekstremt mye mot og uselviskhet, Israel som et folkeslag, ble enstemmig enig om å gi fra seg alt det området som Palestinerne krever, og rett og slett gjorde seg selv til et folkeslag som ikke har et land å bo i lenger. Ikke i frykt for Palestinerne, men i kjærlighet. Sånn at Palestinerne hadde fått det landet de så ivrig hungrer etter, og kanskje kunne blitt lykkelig. Kind of "beeing the greater man" og trukket seg ut av konflikten. Syk tanke. Men igjen. Jeg har ALTFOR lite kunnskap om Midtøsten-konflikten til å si at dette skal være et alternativ. Jeg vil ikke at dette innlegget skal handle om midtøsten i det hele tatt, men om det å frasi seg det man selv har rett på, i kjærlighet.

Ser dere poenget mitt?

Jeg synes det er en krevende tanke, og dette er heller en hypotese enn en ting jeg bestemt meg for å tro på. Egentlig så tror jeg motsatt. For jeg tror man også skal elske seg selv. Det kan umulig være kjærlighet i å la noen kue deg. Det er dårlig gjort både mot deg selv og mot den som får styre deg.For man kan like godt si at vist Israel gjorde en slik ting, så ville det være å gi Palestinerne "dårlig oppdragelse" fordi de hadde fått noe de ikke hadde rett på, ved å presse seg til det (igjen, vil ikke tråkke på noen tær. Kanskje de egentlig har rett på landet, men dette er et hypotetisk eksempel). Da kan man vel kanskje snu det igjen å si at på en rar måte, så beskytter Israel landet sitt alt de kan, i kjærlighet, for at ikke Palestinerne skal få belønning for negativ oppførsel. På en måte som far-sønn eksemplet i sted.

En vanskelig sak. Hva mener dere? Går kjærlighet og rettferdighet alltid hånd i hånd?